Ny frisk

Nå har jeg prøvd faxen. Den fungerer slik jeg forventet at den skulle gjøre.

Ting har begynt å ta form nå. I leiligheten. Bare i leiligheten. Ellers er ting som før.

Jeg har tatt lett på ting. Jeg har vært hos min sjef, men han virket ikke imøtekommende da jeg skulle spørre om permisjon. Hva skal du med permisjon, spurte han tilbake og jeg leverte ikke permisjonssøknaden, men krøllet den sammen foran øynene hans og han stirret forskrekket på mitt altfor dramatiske innfall. Det var ikke noe galt med meg, tenkte jeg at jeg ville formidle gjennom denne handlingen.

Jeg fikk noen dager fri. Sjefen mente at sånt trengs av og til. Jo, jo, det kan så være sa jeg, men sjefen insisterte og jeg skulle komme tilbake over helgen. Starte på en ny frisk, sa sjefen. Ja, starte på en ny frisk, sa jeg. Og, hadet bra og god middag!

Det ble ikke tatt store grep, men hjulene er igang. Jeg har fem dager på meg for å få kjent på vannet og venne meg til ting.

Hva er neste trinn, spør jeg meg selv. Jeg kunne tatt tak i Erlend Loe-tingene én etter én. Prøvd ut.

Jeg sitter i stuen. På gulvet. Jeg har begynt å planlegge en reise.

Muleum

Jeg er skuffet over Erlend Loe. Han har skuffet meg for første gang. Vi holder på å vokse fra hverandre. 

Jeg har lest den siste boken som Erlend har skrevet. Den handler om en suicidal tenåringsjente. Jeg kan neppe la boken spille noen særlig rolle for meg. Den er ikke viktig. Jeg vurderer å sende en mail til Erlend, men jeg slår det fra meg. 

Jenta har en hel del penger mellom hendene etter at hun mister mor og far i et flykrasj over Afrika. Hun slipper å tenke på penger. Erlend har funnet opp en måte jenta får tilnærmet ubegrensede midler for å reise med. 

Dette får meg til å tenke. Min mor og far har også livsforsikring. 

Faxen er kommet

Faxen kom i dag. Så sendte de en melding til meg på mobiltelefonen. Jeg syklet ned til butikken med en gang. Sykkelen er også ny. Det er en Scott-sykkel. Den er blank og ren.

I Post-i-butikk-kassen får jeg raskt esken og skriver under. Mannen bak kassen sier at det var en stor eske og lurer på om jeg kjører bil. Jeg sier at jeg sykler. Han mener jeg burde kjørt. Jeg svarer at jeg har nettopp kjøpt meg en ny sykkel. Mannen viser ingen forståelse for det.

Ica-mannen får rett - esken er tung å ta med seg. Særlig siden jeg har med en sykkel i tillegg. Jeg tenker at disse to tingene er med på å gjøre livet mitt bedre. Faxen og sykkelen. Det er disse og meg nå. Oss tre.