Nå har jeg prøvd faxen. Den fungerer slik jeg forventet at den skulle gjøre.
Ting har begynt å ta form nå. I leiligheten. Bare i leiligheten. Ellers er ting som før.
Jeg har tatt lett på ting. Jeg har vært hos min sjef, men han virket ikke imøtekommende da jeg skulle spørre om permisjon. Hva skal du med permisjon, spurte han tilbake og jeg leverte ikke permisjonssøknaden, men krøllet den sammen foran øynene hans og han stirret forskrekket på mitt altfor dramatiske innfall. Det var ikke noe galt med meg, tenkte jeg at jeg ville formidle gjennom denne handlingen.
Jeg fikk noen dager fri. Sjefen mente at sånt trengs av og til. Jo, jo, det kan så være sa jeg, men sjefen insisterte og jeg skulle komme tilbake over helgen. Starte på en ny frisk, sa sjefen. Ja, starte på en ny frisk, sa jeg. Og, hadet bra og god middag!
Det ble ikke tatt store grep, men hjulene er igang. Jeg har fem dager på meg for å få kjent på vannet og venne meg til ting.
Hva er neste trinn, spør jeg meg selv. Jeg kunne tatt tak i Erlend Loe-tingene én etter én. Prøvd ut.
Jeg sitter i stuen. På gulvet. Jeg har begynt å planlegge en reise.
